URBAN PROSA

I kjølvannet av den ukrainske poetisk film-bevegelsens suksess – vi viste fire av disse filmene i fjor – og den påfølgende undertrykkingen av mange av dens filmskapere, så en ny estetikk dagens lys. På 1970-tallet ble en rekke filmer fra Sovjet-republikkene Ukraina og Georgia med felles tematikk og stilistiske trekk karakterisert som urban prosa. Dette dannet en kontrast til ukrainsk poetisk film, som skildret livet på landsbygda fylt av nærhet til naturen, åndelig dybde og elementer av mystisisme. Urban prosa-filmene rettet heller søkelyset mot vår manglende evne til å kommunisere, mot vår søken etter mening og mot ensomhet i urbane omgivelser. I disse filmene er storbyen mer enn bare et bakteppe. Den er et aktivt landskap av frustrasjon, matthet og eksistensiell lengsel, som avføder det «overflødige» individet. 

Protagonistene i urban prosa-filmene finner seg ikke til rette i de offisielle ideologiske normene som gjelder på denne tida. De er reflekterende og moralsk forvirret, ofte tynget av selvransakelse eller personlige kriser, og skiller seg klart fra den typiske beskrivelsen av det sovjetiske individet. Alle disse filmene møtte betydelig motbør fra myndighetene: kraftig sensur, begrenset distribusjon og i noen tilfeller forbud.

----------

// ENG

Following the success of the Ukrainian Poetic Cinema movement—four films of which we screened last year—and the subsequent repression of many of its creators, a new aesthetic emerged. Around the 1970s, a number of films from Soviet Ukraine, and occasionally Georgia, that shared common themes and stylistic traits were regarded as Urban Prose. This term draws a contrast with Ukrainian Poetic Cinema, which had been rooted in rural life, imbued with a connection to nature, spiritual depth, and elements of mysticism. In contrast, films of Urban Prose focus on the human inability to communicate, the search for meaning, and loneliness within the urban environment. The city here is more than merely a backdrop. It's an active landscape of frustration, weariness, and existential longing, within which emerges the figure of the “superfluous” individual. 

The protagonists of Urban Prose films did not conform to the official ideological norms of the time. Reflective and morally confused, often burdened with issues of self-identity or personal crises, they stood far apart from the archetypal portrayal of the Soviet individual. All of these films faced significant resistance from the authorities: heavily censored, restricted in distribution, or, in some cases, banned outright.