GEORGISK FILM

Georgisk film har en lang og bemerkelsesverdig historie. Film som kunst kom til Tbilisi allerede i november 1896, bare noen måneder etter brødrene Lumières premiere i Paris, og fikk et virkelig gjennombrudd under Georgias korte periode med selvstendighet (1918–1921). Før sensuren satte en stopper for det hele, hadde georgiske filmskapere allerede laget flere bemerkelsesverdige, banebrytende stumfilmer. Alt dette la grunnlaget for en generasjon internasjonalt anerkjente auteurer, i dag husket som den georgiske filmens gullalder (1950–1980-tallet). Det georgiske filmstudioet ble et av Sovjetunionens viktigste sentre for auteurfilm og poetisk filmkunst. Navn som Tengiz Abuladze, Giorgi Sjengelaja og selvfølgelig Otar Iosseliani er kjente størrelser blant filmentusiaster verden over, men er fortsatt langt mindre kjent her hjemme enn de fortjener.

Georgisk film beveget seg utenfor sovjetisk sosialistrealisme — eller rettere sagt, den fikk aldri egentlig plass innenfor den, med sin dype kjærlighet til kunst og litteratur, sin lyrikk, sin funklende satire og et visuelt formspråk forankret i georgisk folkekultur. Denne stillferdige, opprørske ånden har ofte blitt sammenlignet med iransk film i en senere periode. Som filmviteren Jerry White har uttrykt det, var georgisk film på 1960–1980-tallet «sin tids iranske film — en rekke ekstraordinære humanistiske visjoner som vokste frem fra en undertrykkende stat».

Vi viser fire bemerkelsesverdige filmer fra den georgiske filmens gullalder — Lana Gogoberidzes feministiske drama Some Interviews on Personal Matters; Tengiz Abuladzes antistalinistiske Repentance, som rystet Sovjetunionen ved utgivelsen i 1987; Giorgi Shengelaias portrett av Georgias mest anerkjente maler i Pirosmani; og Otar Iosselianis vittige og absurdistiske debutfilm Falling Leaves, vinner av FIPRESCI-prisen i Cannes.

“Georgian film is a completely unique phenomenon, vivid, philosophically inspiring, very wise, childlike. There is everything that can make me cry and I ought to say that it (my crying) is not an easy thing.” — Federico Fellini

ENG

Georgian film has a long, remarkable history. Cinema reached Tbilisi in November 1896 some months after the Lumière brothers' Paris premiere, and found real popularity during Georgia's short period of independence (1918–1921). Before censorship closed in, Georgian filmmakers had already produced several extraordinary, pioneering works of silent cinema. All of this laid the ground for a generation of internationally admired auteurs now remembered as Georgian cinema's golden age (1950s–1980s). The Georgian film studio became one of the most important centres of auteur and poetic cinema within the Soviet Union. Names like Tengiz Abuladze, Giorgi Shengelaia, and of course Otar Iosseliani are familiar to cinephiles across the world, yet they remain far less known here than they deserve.

Georgian films pushed beyond the Soviet socialist realism, or rather, never really had a chance to fit within it, with their deep love of art and literature, lyricism, sparkling satire, and visual language rooted in Georgian folk culture. This quietly rebellious streak has often been compared to Iranian cinema of a later era. As film scholar Jerry White put it, Georgian cinema of the 1960s–1980s was "the Iranian cinema of its day — a series of extraordinary humanist visions emerging from a repressive state”.

We present four remarkable films from the Golden Age of Georgian cinema — Lana Gogoberidze's feminist drama Some Interviews on Personal Matters; Tengiz Abuladze's anti-Stalinist Repentance, which shook the Soviet Union on its release in 1987; Giorgi Shengelaia's portrait of Georgia's most renowned painter in Pirosmani; and Otar Iosseliani's witty and absurdist debut, winner of the FIPRESCI Award at Cannes, Falling Leaves.