ERIK LØCHEN

Erik Løchen er noe av en legende i norsk film. Han var en ensom modernist i en traust filmkultur - en sann filmfornyer. Som hans barnebarn Joachim Trier, er han en av ganske få norske regissører som har vært representert i hovedprogrammet ved filmfestivalen i Cannes. I august hyller vi Løchen med hans to oppsiktsvekkende filmer Jakten og Motforestilling, som oppkjøring til visningen av Triers Oslo, 31. august i hallen på USF den 31. august.

"Et stort spørsmål jager meg dag og natt: Hvordan var det mulig at en så nyskapende og grensesprengende film som Jakten kunne dukke opp i Norge? Et land fattigere på filmtradisjon skal man lete lenge etter. Et land fattigere på impulser til å skape ny film skal man også lete lenge etter. Selv fader Ibsen måtte jo rømme landet for å få skapt nye former. [...] Hvordan ble Jakten født? Hvor hadde han det fra? Hva formet filmskaperen Erik Løchen?" - Rene Bjerke, 1983

Rene Bjerke er nok ikke den eneste i Norge som har undret seg over dette. Alle langfilmene Erik Løchen var involvert i, og særlig hans spillefilmdebut Jakten, er preget av en vilje til å tenke nytt omkring hva film er og hva film bør være. Det var noe høyst unorsk over hans ideer. I skiftet mellom 50- og 60-årene veltet Michelangelo Antonioni, Jean-Luc Godard og Alain Resnais om på filmens konvensjoner. Omtrent samtidig gjorde Erik Løchen det samme her i landet, og han sto ganske så alene. Nettopp det at han ikke bare formulerte sine estetiske ideer i tale og skrift, men også gjennomførte dem på film, og det i et norsk filmlandskap hvor filmkunst nærmest var et fremmedord, er ganske enestående.

Veldig mange går omkring og tror at en film skal være på en helt bestemt måte, men så viser det seg at vi har uendelige muligheter. Vi kan bare se på sydamerikansk litteratur, der er folk døde, men går igjen: "Jamen han døde for tre år siden, men jeg skal jaggu høre hvordan han har det". – Erik Løchen

Jakten er et stort unntak i norsk etterkrigsfilm. Den er proppet med dristige ideer og brudd på vante fortellerkonvensjoner - en leken film. Inspirasjonen kommer like mye fra Albert Camus og Aksel Sandemose som Bertolt Brecht og hans teorier om teateret - alle tre var blant Løchens store forbilder. Det kan lett trekkes paralleller til Alain Resnais' I fjor i Marienbad (1961), laget et par år etter Jakten. Løchens film plasserte seg midt i den filmmodernistiske bølgen som begynte å skylle over Europa på 60-tallet. Verden var i forandring og kunsten måtte kunne beskrive denne forandringen. En ny virkelighet krevde ikke bare nye fortellinger, men en ny måte å fortelle på, og Løchen skrev seg inn i denne tradisjonen på et svært tidlig tidspunkt.

Motforestilling ble til 13 år etter Jakten. Som en film av sin tid er den eksplisitt politisk i sin grunnholdning, mye mørkere og et enda mer innfløkt eksperiment. Storpolitikk, enkeltmennesket og filmens egen rolle oppi det hele er tema - satt sammen som fragmenter av en handling. Og så var det rekkefølgen på fortellingen: Som alle filmer på den tiden, ble Motforestilling distribuert til kinoer i 5-6 akter, eller filmruller. Filmen ble lansert med aktene i én bestemt rekkefølge, la oss si 1, 2, 3 og så videre, men Løchen var raskt ute med å si at rekkefølgen kunne varieres. Siden viste han filmen med stadig forskjellig aktrekkefølge. Selv sa han dette om rekkefølgen: 

Mange har spurt meg om hvorfor jeg stadig skifter om på rekkefølgen på aktene i Motforestilling. Jeg tror det er noe som ligger i luften; en protest mot at ting ikke er så enkle. Jeg vil bringe mennesket opp i en valgsituasjon, skape situasjoner mer enn resonnementer i utviklingen. [...] Det jeg gjorde var å prøve å lage en film som refererte seg like mye til det som skulle komme, som til det som allerede var vist. Jeg tenkte jeg kunne begynne hver akt som om det var begynnelsen, og slutte hver akt som om det var slutten på filmen.

I Løchens filmer synes ikke vante fortellerformer å være interessante, og grunnen til det er at de nettopp er vante. Gjennom å bryte konvensjoner, eksperimentere med formen og i det hele tatt se ting med litt nye øyne, fra nye synsvinkler, kan film utvikle og fri seg fra vår ganske smale filmiske fortellertradisjon. Erik Løchens spillefilmer er vitnesbyrd om akkurat dette.