THE HOURGLASS SANATORIUM

Wojciech Has, mannen som ga oss den fantastiske og kryptisksurrealistiske episke fabelen Saragassomanuskriptet (1965), vendte seg til en enda mer absurd tekst da han et par år senere tok tak i Bruno Schulz’ Sanatorium under timeglassets tegn (samt elementer fra andre av Schulz’ noveller). Resultatet ble The Hourglass Sanatorium, et virkelig høydepunkt i den surrealistiske filmen.

Den åpner på et tog av det mer bisarre slaget, hvor passasjerene ligger henslengt i varierende tilstander og påkledninger, før den blinde konduktøren vekker vår mann med beskjed om at han må gå av. Det er ingen stasjon der og han aner ikke hvor han skal gå, likevel kommer han fram til målet – Timeglassanatoriet. Han er på jakt etter sin far som skal være innlagt på dette fjerntliggende og forfalne behandlingspalasset. Behandlingene handler om manipulering av tid og om å holde pasientene i en form for koma. Vår mann opplever at drømmer, minner og fantasier blander seg i en virvlende malstrøm av absurde opplevelser. Et dypdykk ned i underbevissthetens forunderlige verden …

Da filmen kom i 1973 ble den raskt totalforbudt av polske myndigheter. En såpass underlig film måtte inneholde mengder av systemkritikk, uten at de helt kunne sette fingeren på akkurat hva. Var filmen kanskje en kritikk av tilstanden på offentlige institusjoner i Polen? Når Has fikk smuglet ut en 35mm-kopi til filmfestivalen i Cannes og vant juryprisen, ble myndighetene virkelig sure og det gikk ti år før Has fikk laget film igjen.

Bruno Schulz, den jødiske forfatteren av novellen filmen er basert på, døde i 1942 – skutt av en nazioffiser, uten å ha fullført sin første roman The Messiah (et av de store spørsmålene i polsk litteratur er hvor dette arbeidet ble av). I 1986 laget Quay-brødrene animasjonsfilmen The Street of Crocodiles, basert på Schulz novellesamling ved samme navn, som også er bearbeidet til en populær teaterforestilling.

"Formally seductive – and grimly funny – even as one is unbalanced by its confrontational and confounding surrealism and narrative illogic, the film is shot through by Has and cinematographer Witold Sobocinski in wintery blues and greens; beautiful, but evocative of the oppressive, fatal sense of doom that lurks ever present throughout the film." Will Watt, Catalogue Il Cinema Ritrovato 2025